320840383_57734c0516_o

Kulturminneloven karakteriserer kulturminner som «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø», noe som betyr at man også kan inkludere steder tilknyttet tro, hendelser eller tradisjon. Ett eksempel på dette er stavkirker. Noen ganger kan kulturminnene bestå av jernvinner, gravhauger, boplasser eller kullgroper, så definisjonen på kulturminner er rimelig omfattende. Store norske leksikon på nett skriver det litt enklere; « konkrete, som regel synbare, spor etter eldre tiders liv og virke». På grunn av de raske endringene i den inneværende tidsperioden, er det også skrevet på snl.no at det « kan omfatte kulturhistorisk verdifulle gjenstander, byggverk og anlegg av forholdsvis ny dato»

Vanligvis vil man skape et skille mellom den såkalte kunnskapsverdien; det vil si hva vi kan lære av historie eller kunnskap fra kulturminnet, og verdien på selve den fysiske gjenstanden eller kulturminnet; kalt gjenstandsverdien. Uten at man har kjennskap til historien bak et kulturminne, kan man påstå at det er meningsløst – men ikke nødvendigvis verdiløst. Samfunnets samlede verdier representeres av kulturmiljøer og kulturminner, og de representerer kilder til informasjon og utgjør et grunnlag for verdiskapning på flere ulike nivåer; både sosialt, kulturelt og økonomisk – og ikke minst skape et grunnlag for lokal utvikling.

2009 var en markeringspæl i norske kulturminners historie, da Regjeringen bestemt at dette året skulle være et dedikert år for å gi et solid løft til arbeidet med kulturminner. De fleste land, Norge inkludert, har vern av kulturminner nedfelt i lover og forskrifter. Kriteriene for verneverdighet har gjennom tidene derimot variert voldsomt. Estetiske vurderinger, sjeldenhet, alder og historisk status er blant de kriteriene som har vært med på å avgjøre graden av vern som skulle innføres overfor et kulturminne.

Romerske keisere jobbet allerede i oldtiden for å ta vare på minner fra fortiden, og de utstedte dekreter for å beskytte det de anså som verneverdig. Den virkelige utløseren av begrepet kulturminner etter dagens oppfatning, oppsto rundt renessansens tid. Europa florerte av fyrster, både verdslige og geistlige, som sørget for å samle inn kunstgjenstander – og fortidsminner som var stedfaste ble i større grad forsøkt vernet. På begynnelsen av 1800-tallet, med nasjonalromantikkens ankomst, ble kravene mer høylydte – kulturminner måtte ivaretas, enten de var fra førhistorisk tid, antikken eller middelalderen.

Denne økende interessen for historiske artefakter ga seg utslag i at oldsaker og kunstgjenstander fra det nære Østen og middelhavsland endte opp i museer rundt om i Europa. I tillegg økte både eksport av og handel med antikviteter og kunstverk kontinuerlig, noe som ga blant andre Hellas inspirasjon til å opprette lovbestemmelser om fortidsminner. Dette skjedde allerede på tidlig 1800-tall, og Frankrike ble rundt den samme tiden en pioner ved å opprette en kommisjon for ivaretakelse og inndeling klassevis av minnesmerkene som var under det offentliges bestyrelse, og dette tallet var oppe i omtrent 25.000. Basert på dette arbeidet ble det skrevet en lov om fredning, og dette ble et mønster som førte til at flere nasjoner tok sitt ansvar på alvor – og organisert vern av kulturminner og fortidsminnemerker var igangsatt.